Samhold i det norske kristenfolket.
Vi ønsker her å referere til en hendelse som fant sted for flere år siden, og som setter fokus på sammhold blant de kristne, å være sannheten tro uavhengig av kirkesamfunn. Vi ønsker å gjøre dette fordi dette er et eksempel på holdning og innhold i sann kristendom. I tillegg vil vi gjøre det fordi nevnte predikant ofte feilaktig har blitt stemplet som motstander av kirker.

Det var i 1950 at det norske kristenfolket stod samlet mot myndigheternes forbud mot bønn for syke. Den kjente helbredelses-predikanten Pastor William Branham ble av norske myndigheter nektet å be for syke. Det er en skam for vår nasjon, og et overgrep mot kristenfolket og religionsfriheten. Helseministeren anvendte den såkalte kvaksalverloven for å ”beskytte” folket mot denne virksomheten. Denne såkalte beskyttelsen kunne vi vært for uten, snarere burde den vært i motsatt retning. Men i denne saken stod det norske kristenfolket sammen uavhengig av kirkesamfunn (ref.artiklene under.)

Artikkel fra Vårt Land av 6.5.50, gjenskrevet:
En rekke av våre fremste kristne ledere fra ulike kirkesamfunn og organisasjoner har sendt en henvendelse til regjeringen i anledning av Branhams politiforbud mot å drive evangelistvirksomhet i den hensikt å helbrede syke: Henvendelsen lyder: Til Regjeringen: Helbredelse gjennom tro og ved bønn er evangelisk og dypt forankret i Jesu Kristi liv og gjerning. Til alle tider har det vært en del av vår felleskristne erfaring og har hatt sin naturlige plass i kristent liv og religiøs forkynnelse. Norges kristenfolk står prinsipielt samlet i denne sak, selv om synet på fremgangsmåter og detaljer skifter i de forskjellige forsamlinger og land. Undertegnede må beklage og protestere mot at myndighetene ved forbud, forskrifter eller på annen måte griper inn i og sensurerer den frie kristne predikantvirksomhet. En slik fremgangsmåte krenker fundamentale menneskerettigheter i et fritt land og strider mot prinsippet om fri religionsutøvelse. Vi henstiller at man øyeblikkelig opphever de restriksjoner som Oslo politikammer nylig har pålagt en kristelig predikantvirksomhet. Oslo den 5.mai 1950

H.Asak-Christiansen, generalsekretær i Det norske baptistforbund, Eivind Berggrav, biskop, O.Hallesby, Professor, Ludvig Hope, J.B.Jarnes, Frelsesarmeens sjefssekretær i Norge, nestformann i Evangelisk samfunds fellesråd, Nils Lavik, formann i Vestlanske indremisjonsforbund, Alf Lier, Disentertingets formann, formann i metodistkirkens hovedstyre, Th.Storbye, Evangeliske predikanters broderring, Alf Bastiansen, sokneprest, Daniel Brændeland, redaktør.

Branham støttes i det store lag. Her videre av biskop Karl Marthinussen:
Dette er forordet i boken ”En profet i vår tid” om William Branham Av Julius Stadsklev.


FORORD: Av biskop Karl Marthinussen
Jeg har intet imot å gi boken om William Branham noen ord med på veien til norske lesere. De fleste vil jo være kjent med «Branham-saken». Hva man enn må mene om helbredelse ved bønn og liknende fenomener, var det lite smigrende for angjeldende norske myndigheter å nekte ham å utøve sin virksomhet her i landet. Når vi vet hva de samme myndigheter kan gå god for på andre områder, ja til og med på det varmeste forsvare, så blir man ikke særlig overbevist hverken om objektiviteten eller toleransen, som de gjerne taler høyt om. At helbredelse ved bønn er en bibelsk kjensgjerning kan det dog ikke være tvil om. At denne nådegave finnes og utøves også i dag innen den kristne kirke er vel også uimotsigelig. Og for mange av oss står det nok også slik at det er en svakhet at den ikke har større plass blant oss enn tilfellet er. Spørsmålet melder seg om vi ikke har forsømt en nådegave som Gud har regnet med skulle høre med til menighetens liv - også i atomalderens miljø. Den bok som foreligger om Branhams virke er sterk og saklig i dokumentasjonen. Og det er ikke minst dette som gjør at jeg gjerne ser den kjent blant vårt kristenfolk og ellers videre ut. Den fortjener det i kraft av sin saklighet. Den bekrefter jo også i meget hva de fleste av våre misjonærer kan fortelle om fra sine virkefelter. Det er noe ydmykende ved en slik skildring. Det kan selvsagt teologisk og på bibelsk grunnlag være mange spørsmål å drøfte i forbindelse med helbredelsesgaven og dens bruk i den kristne menighet. Men det bør ikke forlede en til el skyte det hele fra seg som «ekstraordinært» og «mindre vesentlig» i forhold til ordets forkynnelse osv. Jeg kan ikke komme fra at det ligger noe av en utfordring til oss alle i denne boken om Branham. Og derfor vil det også være troesstyrkende å lese den - et vit¬nesbyrd om at «Kristus lever», og at han i går og i dag, ja til evig tid er den samme. . Boken om Branham har sin gjerning å gjøre i dagens ånds¬situasjon.

At de Kristne må stå sammen var også gjennomgående i Branhams forkynnelse og holdning:
Ref. talen ”Early spiritual experiences” av William Branham, som ble holdt i 1952.

”Så jeg kom ned den kvelden, der var brødre, det var tusener av dem samlet. Det er når du erkjenner hva venner betyr. De kom fra øst og vest, fløy inn med ekstra-fly, tog, og alt mulig, kom for å støtte. Da gjør det ingen forskjell om du er med i Church of God, Assembly, eller hvem du er, sannheten stod på spill (læren om helbredelse som en del av soningen -Red). Broder en dag når forfølgelsen kommer, da vil du se den store frikjøpte Guds menighet stå sammen på den måten, stein vil gå til stein. Du vil glemme enten du er Metodist, eller Baptist, eller hvem du en er, når forfølgelsen kommer…”

SI